Skrevet av Sukhraj
Tospråkligopplæring på skolen
Både OECD, UNESCO og EU anbefaler at morsmålet nyttes som opplæringsspråk i skolen så lenge som mulig, men særlig bør den første lese- og skriveopplæringen skje på morsmål. På bakgrunn av dette vil vi se nærmere på fire hovedargumenter for hvorfor minoritetsbarn bør få morsmåls-/tospråkligopplæring på skolen. Innledningsvis vil vi se på morsmål som støtte for kunnskapstilegnelse, og deretter vil vi se på morsmåls-/tospråkligopplæring som støtte for læring på norsk, for primærsosialisering, for identitet og etnisitet og for økonomi og internasjonal handel (Engen og Kulbrandstad 2009: 181).
Morsmålet er støtte for kunnskapstilegnelse og dette har to delperspektiver: et langsiktig perspektiv som gjelder oppbyggingen av elevens kognitive ferdigheter, og et kortsiktig perspektiv som gjelder bruken av morsmålet som støtte for arbeidet med faginnholdet. Til det første perspektivet hører etablering av lese- og skriveferdigheter, samt bruken av morsmålet som redskap for tospråklig fagopplæring (Hyltenstam og Loona 1996). Den som ikke har gode lese- og skriveferdigheter i det morderen samfunn, er alvorlig hemmet. Det er en god del minoritetsbarn i Norge som ikke oppnår tilfredsstillende leseferdighet, selv etter mange års skolegang. Årsaken til dette kan være at minoritetsbarn kommer fra hjem hvor foreldre ikke kan hjelpe barna med skolearbeidet på grunn av at de har bakgrunn i førmoderne samfunn, der det ikke var vanlig at kvinner tok utdanning. Det er viktig for kunnskapstilegnelsen at skolen gir elevene støtte i morsmålsutviklingen, men også for fagopplæringen (Engen og Kulbrandstad 2009: 184-188).
Mange mener at innlæring av andrespråk lettes om barnet allerede har et godt utviklet morsmål (Cummins 2000). Barnets begreps- og språkutvikling skjer parallelt på en slik måte at utviklingen av to språk støtter hverandre. Årsaken til at mange hevder at en bør vente med andrespråket, er først og fremst en overbevisning om at minoritetsbarn ikke kommer til å bli tospråklige om en ikke satser på minoritetsspråket. For at minoritetsbarn skal utvikle tospråklighet, trengs det støtte for å utvikle førstespråksutviklingen på skolen (Engen og Kulbrandstad 2009: 189-190).
Det sies at barn som ikke får aktiv støtte for minoritetsspråket utenfor familien, ofte går over til å bruke majoritetsspråket så snart de kan dette noenlunde (Romaine 1995: 186). Hvis foreldrene har begrenset eller manglende beherskelse av majoritetsspråket, er risikoen stor for at kommunikasjonen mellom foreldregenerasjonen og barna kan bli skadelidende. Barna kan miste respekt for foreldrene, mens foreldrene kan miste autoritet i forhold til barna (Engen og Kulbrandstad 2009: 91).
Det viktigste og nødvendige kriteriet for en etnisk identitet er den subjektive følelsen av samhørighet, overbevisningen om en felles opprinnelse og tilhørighet (Edwards 1985:10). For minoritetsungdommer er etnisk identitet en faktor som kan formidle mellom minoritetsstatusen og tilpasning i majoritetssamfunnet. Ungdommer som ikke utforsker eller tar standpunkt til spørsmål om sin status som minoritetsgruppe, risikerer å utvikle en svak selvoppfatning og oppleve identitetsproblemer. Om tospråkligopplæring er en nødvendig forutsetning for å bevare etnisk identitet, er et diskusjonstema (Engen og Kulbrandstad 2009: 192-195).
Tospråkligopplæring på skolen
Både OECD, UNESCO og EU anbefaler at morsmålet nyttes som opplæringsspråk i skolen så lenge som mulig, men særlig bør den første lese- og skriveopplæringen skje på morsmål. På bakgrunn av dette vil vi se nærmere på fire hovedargumenter for hvorfor minoritetsbarn bør få morsmåls-/tospråkligopplæring på skolen. Innledningsvis vil vi se på morsmål som støtte for kunnskapstilegnelse, og deretter vil vi se på morsmåls-/tospråkligopplæring som støtte for læring på norsk, for primærsosialisering, for identitet og etnisitet og for økonomi og internasjonal handel (Engen og Kulbrandstad 2009: 181).
Morsmålet er støtte for kunnskapstilegnelse og dette har to delperspektiver: et langsiktig perspektiv som gjelder oppbyggingen av elevens kognitive ferdigheter, og et kortsiktig perspektiv som gjelder bruken av morsmålet som støtte for arbeidet med faginnholdet. Til det første perspektivet hører etablering av lese- og skriveferdigheter, samt bruken av morsmålet som redskap for tospråklig fagopplæring (Hyltenstam og Loona 1996). Den som ikke har gode lese- og skriveferdigheter i det morderen samfunn, er alvorlig hemmet. Det er en god del minoritetsbarn i Norge som ikke oppnår tilfredsstillende leseferdighet, selv etter mange års skolegang. Årsaken til dette kan være at minoritetsbarn kommer fra hjem hvor foreldre ikke kan hjelpe barna med skolearbeidet på grunn av at de har bakgrunn i førmoderne samfunn, der det ikke var vanlig at kvinner tok utdanning. Det er viktig for kunnskapstilegnelsen at skolen gir elevene støtte i morsmålsutviklingen, men også for fagopplæringen (Engen og Kulbrandstad 2009: 184-188).
Mange mener at innlæring av andrespråk lettes om barnet allerede har et godt utviklet morsmål (Cummins 2000). Barnets begreps- og språkutvikling skjer parallelt på en slik måte at utviklingen av to språk støtter hverandre. Årsaken til at mange hevder at en bør vente med andrespråket, er først og fremst en overbevisning om at minoritetsbarn ikke kommer til å bli tospråklige om en ikke satser på minoritetsspråket. For at minoritetsbarn skal utvikle tospråklighet, trengs det støtte for å utvikle førstespråksutviklingen på skolen (Engen og Kulbrandstad 2009: 189-190).
Det sies at barn som ikke får aktiv støtte for minoritetsspråket utenfor familien, ofte går over til å bruke majoritetsspråket så snart de kan dette noenlunde (Romaine 1995: 186). Hvis foreldrene har begrenset eller manglende beherskelse av majoritetsspråket, er risikoen stor for at kommunikasjonen mellom foreldregenerasjonen og barna kan bli skadelidende. Barna kan miste respekt for foreldrene, mens foreldrene kan miste autoritet i forhold til barna (Engen og Kulbrandstad 2009: 91).
Det viktigste og nødvendige kriteriet for en etnisk identitet er den subjektive følelsen av samhørighet, overbevisningen om en felles opprinnelse og tilhørighet (Edwards 1985:10). For minoritetsungdommer er etnisk identitet en faktor som kan formidle mellom minoritetsstatusen og tilpasning i majoritetssamfunnet. Ungdommer som ikke utforsker eller tar standpunkt til spørsmål om sin status som minoritetsgruppe, risikerer å utvikle en svak selvoppfatning og oppleve identitetsproblemer. Om tospråkligopplæring er en nødvendig forutsetning for å bevare etnisk identitet, er et diskusjonstema (Engen og Kulbrandstad 2009: 192-195).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar